Jeg har hatt en Kaizerspause på nesten tre år. Men i oktober i fjor bestemte jeg meg for å se dem igjen. Så da var jeg tidlig ute med å skaffe meg billett til lørdagens konsert her i Bergen. Når man har hatt billett til en konsert i nesten et halvt år i forveien, så bør konserten være verdt både ventingen og pengene.

© Jarle H. Moe

Da vi ankom Peer Gynt Salen i Grieghallen så var det en DJ på scenen, han spilte klassikere som han hadde ødelagt med datamaskinen sin. Det var virkelig ikke bra, jeg måtte gå ut av salen i en liten periode for å slippe den forferdelige lyden. Han gikk av scenen like etter 21 (og takk Gud for det). På billetten stod det at Kaizers skulle gå på 21:00. Da klokken slo 21:08 startet introen. Jeg tror jeg aldri har venta i så kort tid på Kaizers før, kudos!

De åpnet med «Aldri Vodka, Violeta» som er fra deres siste album «Violeta Violeta volume III». Under første sang, tok publikum over, og vokalist Janove Ottesen latet som om det var første gang fansen kunne tekstene deres. De ble spilt mye nytt den kvelden, og med nytt mener jeg låter fra triolgien «Violeta Violeta». Dessverre så liker jeg virkelig ikke Violeta Violeta trilogien. Jeg har volum I, fordi den var inkludert i en konsertbillett noen år tilbake. Volum II og III har jeg hørt på Wimp, og er etter min mening ikke verdt pengene. Så mens det unge publikumet koste seg, sang med og hylte, så stod jeg der å hadde det ok.

Dette er en omtale om min opplevelse av konserten, det var tydelig at andre hadde en bedre opplevelse enn det jeg hadde. Det var da de spilte «KGB» jeg fikk den gamle følelsen tilbake, 2006. De spilte også «Kontroll på kontinentet», «Maestro» og «Djevelens Orkester», ellers var det mye nytt. Kveldens høydepunkt var «Tokyo Ice Til Clementine», den hadde jeg virkelig ikke forventet, så det var en positiv overraskelse.

Under «Forloveren» skjedde det noe, jeg ble svimmel og måtte sette meg. Enten så er jeg i overrgangsalderen, eller så er det fordi jeg hadde kun spist ett måltid den dagen (det var dumt det). Jeg var ikke den eneste som hold på å falle om på grunn av heteslag. Det var veldig varmt der. Det er vanligvis varmt og klamt på en Kaizers konsert, men dette var noe annet, har ikke blitt svimmel før. Luften var tung. Da jeg satt på gulvet var det en kar med briller på som kom bort til meg med vann, om du leser dette; tusen takk!

Kaizers Orchestra avsluttet en to-timers, varm konsert med sangen «170″. En sang som handler om en soldat som falt i krigen. En trist avslutning på en.. Ja, jeg må vel si det; en trist avslutning på en trist kveld. Det er kanskje ikke krig, men i mine øyne så har Kaizers Orchestra falt. Jeg ble spurt om jeg skal se de på Plenen i sommer, etter denne konserten så er svaret på det; nei. Hvor er «Evig Pint» og ikke minst publikumsfavoritten «Resistansen»? Hva skjedde Kaizers?
Det kan jo hende at det ikke Kaizers. Det kan være meg. Etter denne kvelden skal jeg ha en ny Kaizerspause. De sier kanskje at konsertene Kaizers Orchestra skal ha i Stavanger i høst er de siste. Men i 2007 ble det sagt at de skulle ha et konsertfritt år, og jeg var på Kaizerskonsert i 2007. Men om de konsertene blir Kaizers siste, så var iallefall lørdagens konsert min siste. Det skal bli godt med pause.

Bildet på forsiden og her er tatt av Jarle H. Moe, for flere bilder fra konserten klikk her.

EDIT: Jeg og mange andre gikk etter «170″, men Susi var der en ekstra sang; «Ompa Til Du Dør». For meg så passet det med å avslutte kvelden med «170″. Er glad jeg gikk en sang for tidlig. Kaizers er ikke det samme lenger.

Forrige gang Superfamily var i Bergen var oktober i fjor. Da spilte de på Hulen og presenterte nye sanger for fansen. Nå er disse nye sangene ute på Superfamilys nye album «All American», og med nytt album kommer turné, og denne gangen gjestet Superfamily Kvarteret.

Vi var kanskje litt overivrige da vi møtte opp 21:00, presist da dørene åpnet. De hadde ikke en gang stempelet klart. Men i godt selskap flyr tiden forbi og rundt 22.30 ventet vi på at Superfamily skulle dukke opp på scenen. Det var ikke så mange mennesker der da, og vi ble bekymret for oppmøtet. Superfamily var ikke kommet på scenen, så de ventet vel til de kom flere mennesker. Litt før 23 ble vi spurt om vi visste når de kom på scenen, det var tydelig at noen enkelte ble litt irritert over ventingen, inkludert meg selv. Da klokken nærmet seg 23:15 kom de endelig på scenen og det hele startet med sangen «All American».

«All American» skapte god stemning i salen, vi var glade for å se Superfamily, og det var tydelig at de var glade for å se oss. Fra en ny låt til en gammel, fikk vi danset til «Taxi Dancing», og stemningen i salen begynnte å stige. Plutselig var det også flere mennesker bak oss. Superfamily spilte mange gamle sanger den kvelden. «Been Such A Long Time», «The Radio Has Expressed Concerns About What You Did Last Night», «I Could Be a Real Winner» og «Lets Go Dancing» for å nevne noen. Helt ærlig så synes jeg kanskje det var for mange gamle sanger.
Forrige gang Superfamily spilte i Bergen spilte de mye nytt, og stemningen i salen var ikke fullt så god som den var på denne konserten. Men den gangen var sangene helt nye for oss, de var uhørt, (utenom «Pay The Price»). Bandet hadde visst lagt merke til det, og det er vel grunnen til at de valgte en trygg setliste denne gangen.

Når man er på turné for å promotere ett nytt album, så forventer jeg nye sanger. Jeg synes det nye albumet til Superfamily er det beste de har laget til nå, og hadde virkelig gledet meg til å oppleve flere av de nye sangene live. Nå høres det ut som de kun spilte gode gamle sanger, det gjorde de ikke. I tillegg til «All American» fikk vi oppleve «Don’t Say A Single Word», «Time Is On Your Side», «Pay The Price» og «I Move From Town To Town To Find Someone», med andre ord en tredjedel av setlisten var fra det nye albumet.

Utenom en liten skuffelse over låtvalg så var det en vellykket konsert. Da vokalist Steven Wilson spilte «Warsawa» akustisk, var et magisk øyeblikk. Den sangen har aldri hørt vakrere ut enn det den gjorde der og da, gåsehud. Superfamily avsluttet en nydelig kveld på Kvarteret med «The Songs Of The Weak Will Die» og alle i salen sang med.

(Mobil)bilder © Else Solheim
Les også: Superfamily, Hulen 05.10.12

Jeg har bestemt meg for å ikke skrive om Audrey Horne’s nye album ‘Youngblood’. Grunnen til det er at den har fått så mange flotte omtaler, så jeg kommer kun til å gjenta det alle andre har sagt. Det jeg kan si er at den bør være i platehyllen din nå, om ikke – så skaff deg den! Med vennlig hilsen Else.
Det jeg skal skrive om, eller prøve å skrive da (still at bit rusty) er releasekonserten de hadde på Garage 26.jan.

Snart kommer alle mine omtaler om Audrey Horne’s konserter å være helt like. Det er virkelig et band som ikke kan være dårlig, ikke om de prøvde en gang. Ok, at de en gang lagde sin egen versjon av Beyonces ‘Halo’ var et lavpunkt i mine øyne. Men nå vandrer hodet mitt på helt andre tanker, tilbake til konserten. Audrey Horne er fantastiske, jeg har sagt det før, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg kan si det før dere blir lei av mine ord. Gjentakelse: Fantastiske!

Det var som sagt releasekonsert på stamstedet Garage i Bergen. Sist gang de spilte der var mai i fjor da de testet ut sitt nye materiale på fansen. Den gang da tok vi godt imot de nye låtene, og det var heller ikke noe annerledes denne gangen. De startet med en ny låt ‘Redemtion Blues’, som de har nylig laget en musikkvideo til. Publikum jublet, jeg hylte, om det var fordi det var en god sang eller at de endelig var på scenen er vanskelig å si, jeg bare vet at der og da var jeg utrolig glad og koste meg. Etter den kom en gammel kjenning ‘Brigdes and Anchors’, selvfølgelig sang, rettelse skrek jeg med. Etterfulgt av ‘Youngblood’, som det nye albumet er oppkalt etter. Ingen kan spille som Thomas Tofthagen og Arve Isdal, jeg vil påstå at de er det perfekte paret på en scene. Når de spiller, lukk øynene og nyt det, du vil aldri høre noe vakrere. Kveldens gode overraskelse var hvor flott stemme Espen Lien har, han er ikke bare god på bass, the man can sing.
Kjelleren på Garage er kjent for å være umenneskelig varm når det er konsert, men selv om svetten rant og luften var fuktig så fortsatte bandet med å gi alt de hadde. Publikum elsket det, og det gjorde selvsagt jeg også. De spilte mest sanger fra det nye albumet, who can blame them, det er jo det beste de har laget til nå. De spilte selvfølgelig klassikeren ‘Threshold’, hvor de fleste av oss sang med. Åh, det var en nydelig aften.

Setliste -
1. Redemption Blues
2. Bridges and Anchors
3. Youngblood
4. Show and Tell
5. Firehose
6. Pretty Little Sunshine
7. Cards with the Devil
8. This Ends Here
9. There Goes a Lady
10. The King is Dead
11. Threshold
12. Straight Into Your Grave
13. Blaze of Ashes

Alle bilder er tatt av den meget talentfulle Jarle H. Moe. For å se resten av bildeserien trykk her.

Relaterte innlegg:
Audrey Hone – Garage, Bergen 12.mai (2012)
Audrey Horne, Garage 8.mai (2010)
Rearview Mirror (2010)
Audrey Horne, Kvarteret 4.mars (2010)
Audrey Horne – Audrey Horne (2010)

Er du i København 2.februar?
Da må du ikke gå glipp av dette:

Jeg er dessverre i Norge da, men hadde så dratt om jeg hadde hatt muligheten ;)