mars 6th, 2010 by Else
En personlig anmeldelse..
Den ordenlige anmeldensen kommer på Eternal-Terror om noen dager.
På torsdag var jeg på Kvarteret for å se Audrey Horne for andre gang, og oppvarmingsbandet Ribozyme for andre gang også. Ribozyme var ok, musikken var bra, vokalen var god, men desverre så var scenepresentasjonen relativt dårlig. De fikk aldri med seg publikum, så stemingen var ikke på topp, og jubelen kom bare når de var ferdig med en sang. På siste låt fikk de med seg Thomas Lønnheim på gitar og trommer, han alene fikk liv i publikum. De jublet og applauderte. Hadde det ikke vert for han, så hadde oppvarmingen vert ekstremt kjedelig, og jeg sier ikke bare dette fordi vi er bekjente, men han var utrolig god, og medlemme i Ribozyme bør lære av scenepresentasjonen hans.
Da Ribozyme var ferdig så jeg bak meg for å se etter Kenneth, som følte seg dårlig og trakk seg litt bak. Dessverre så var det ikke han jeg så, men jeg så en annen (you know who), og jeg fikk panikk (igjen) og ville gå. Jeg sa faktisk “Kenneth me må gå, eg kan ikkje vera her! HAN er her!”. Men jeg kunne ikke gå, navnet mitt var blitt strøket fra gjestelisten og jeg hadde en jobb å gjøre, jeg må jo være profisjonel nok til å ikke la mine personlige følelser gå ut over konsertomtalen min. Og det gjorde de heller ikke.
© Obskur
Intoren “These Vultures” startet og etter hvert så kom en og en av bandmedlemme ut på scenen. Toschie fikk tak i publikumets oppmerksomhet med første tone. Scenepresentasjonen hans var helt utrolig, han var overalt, han kommuniserte med publikum, han var til og med i publikum og fikk oss til å hoppe og synge med.
De startet konserten med første låt på deres nye album “Audrey Horne“, som ble fulgt av spor nummer to og tre fra albumet, da de spilte spor nr fire som er deres nye singel “Down Like Suicide”, så gikk det opp for meg at de kom til å spille hele albumet i kronologisk rekkefølge. Og siden jeg elsker det nye albumet så koste jeg meg veldig.
Jeg ble gjenkjent av Kristin, som kom bort og sa “Else sant”, hun hadde visst vorset med meg før Mötley Crüe konserten i fjor, og det hun husket var at jeg hadde gledet meg sånn til oppvarmingsbandet som nemlig var Audrey Horne. Jeg husket det ikke, siden vi kom for sent og fikk ikke med oss noen av de to oppvarmingsbandene. Det var mørkt og hun hadde klippet håret, så er det rart jeg ikke kjente henne igjen? Men jeg kom på det til slutt da. Og etter en kort høylytt prat, så gikk hun tilbake til der hun stod for å nyte konserten videre.
© Obskur
Teglverket var varmt, Arve Isdal kastet skjorten, noe jentene på fremste rad likte veldig godt. Det var topp stemning gjennom hele konserten, og jeg innrømmer at jeg sang med på de sangene jeg kunne, altså “Sail Away” som appelerer til meg i disse dager. På siste sang “Godspeed” så var det allsang fra publikum, “Farwell, farwell, we will see you again”, som er den perfekte avslutningen til både album og konsert. Men mens jeg sang “farwell, farwell”, så kjente jeg at jeg ble lei meg, for selv om jeg elsker det nye albumet, så er jeg stor fan av de to første albumene også.
De gikk av scenen, men lyset i salen kom ikke på. De kan ikke ha vert borte i mer enn 1 minutt før Kjetil Greve kom på scenen og satte seg på trommene for andre gang. Like etter fulgte resten av bandet, “We’re gonna play some old shit!” sa Toschie. Jeg ble overlykkelig da de startet å spille “Confessions & Alcohol“, som er fra deres første album “No Hay Banda” som de fikk Spellemannspris for Beste Metal i 2005. Troféet kan dere se på utestedet Garage her i Bergen.
Toschie tok sin tid å takke alle som kom, og han man kunne se at han var i godt humør. Siste sang de spilte var “Threshold“, som er fra deres andre album “Le Fol“, og som kanskje er deres mest populære sang. En flott avslutning med andre ord. Jeg storkoste meg. Men da lyset kom på, så så jeg han, han så meg og han gikk ut så fort som mulig. Vi har ingenting vi skulle ha sagt til hverandre så det var like greit.
På veien hjem over puddefjordsbroen så kom det et par tårer i øyenene mine, for det gjør så utrolig vondt å se han igjen. Da jeg var komt over broren så begynnte det å snø, nesten som om himmelen gråt med meg.
Tårene var borte da jeg kom hjem, for da måtte jeg begynne å arbeide med anmeldelsen. Den gode konserten fikk meg til å glemme han i et sekund. For den konserten var uforglemmelig.
Takk til Audrey Horne som skapte magi på Kvarteret 4.mars
- Else
